Sjarmerende nå

Det slår meg, med et lite barn i hus, at det er ting og tang som vi ler av og finner veldig sjarmerende. Nå. Ja, det er sjarmerende nå, kanskje nettopp fordi hun er så liten. Det er enkelte sjarmting som på et tidspunkt går ut på dato og beveger seg over i et sjikte som ikke bare er mindre sjarmerende, men ting vi prøver å lære dem å ikke gjøre! Et sivilisert menneske gjør bare ikke sånt! Likevel er det helt innafor å holde på, bare man er ung nok.

Ta for eksempel promping. Denne går ganske tidlig av moten føler jeg. Særlig ved matbordet. Det var en tid jeg skrøt av lillemor når hun prompa, type "åhh det var vel godt? Sånn ja, få det ut.." Dette er IKKR noe jeg hører om jeg slipper en fis. Det er heller ikke noe jeg sier til mannen min når han gasser i stua! Eller bikkja! I denne kategorien kommer også raping. Man gjør det bare ikke høyt og åpenlyst, det er nødvendig kroppsfunksjon som man prøver å kontrollere så det skjer utenfor sosiale settinger/matsituasjoner.

Så har vi andre små sjarmerende ting som å slenge beina på bordet. Gjør vår lille gullklump det nå, snart 11 mnd gammel kan vi fortsatt syns det er søtt og le av det. Gjør hun det om ti år derimot..

Sovne i maten. Let's face it, om en voksen mann sovner med ansiktet i maten sin så er han full/dopa han lukter mest sannsynlig litt vondt og det er ikke søtt. Punktum.

Hyling i underganger. Du veit, når du går i en sånn tunnel under veien, også roper du også blir det gjenklang. Dette tror jeg alle norske barn med tilgang på underganger har gjort. Gjør du det som voksen så tror folk du er gal! Det er som å smile til fremmede i Norge, du får et stempel som er vanskelig å riste av seg igjen.

Det er også ting babyer/små barn får høre som jeg bare kan drømme om!

For å ta et eksempel, når vi var på første legekontroll med lillemor skrøt barnelegen så av de fine valkene hennes! Jeg har aldri i den delen av livet jeg kan huske fått høre hverken skryt eller gode ord om mine valker! Ingen lege, eller andre, har kalt valkene mine "fine"! Og hadde noen gjort det, så ville jeg sett rart på dem, sagt "takk..." mens jeg rygget sakte vekk og tenkte at dette er en fetisj jeg ikke vil være en del av.

Kanskje like greit at det er forskjell på voksene og barn.

Min datters husregler

Jeg og mannen min har en datter på ti måneder, og som alle andre babyer har hun et sett med husregler! Vi blir mer og mer kjent med disse reglene og de blir stadig fler jo eldre hun blir. Her er noen av dem!

1. Den er min.
Punktum. Du trodde kanskje den var din, men der tok du gruelig feil! Mobilen, nesa i ansiktet ditt, maten i munnen din, brillene, håret på hodet ditt, pelsen til bikkja. Får jeg tak i det er det mitt.

2. Jeg er trøtt og grinete. Helt til jeg treffer madrassen
Da er jeg bare grinete. Og full av energi! Det skjer nemlig noe når man kommer nedi sprinkelsenga! Siste rest av energi må ut, og jeg kan hoppe, rope og skrike til jeg får komme opp og leke litt til.

3. De beste lekene er ikke de du kjøper til meg!
Nei, de beste lekene er USB- kabler, pakker med våtservietter, ledninger, bikkja, ALT som ligger på bordet, bøkene i bokhylla eller mobilen din!

4. Sokker er best i munnen
Sokker skal ikke være på føttene. De skal av. NÅ! Og de må smakes på.

5. Jeg må gni meg i øynene eller klø meg på nesa mens jeg spiser
Det går ikke et eneste måltid uten at jeg har grøt/mat i HELE ansiktet og helst i håret! Naturlige hårprodukter er tross alt veldig in!

6. Lær meg nye triks og jeg utfører de når passer meg!
Som å vinke iherdig med begge armene når du prøver å navigere en skje med middagsmat inn i munnen min. Eller lage motorlyd med munnen full av mat (du kan ikke huske å ha lært meg det sier du? Utrolig hva unger plukker opp!)

7. Jeg kan dele!
Særlig med bikkja som har fast plass under stolen min ved hvert måltid. En bit til meg, tre til bikkja!

8. Jeg er sjarmerende når det passer meg
Og jeg fiser når det passer meg

9. Jeg lett å underholde
Veien er rimelig kort fra himmel til fordervelse og tilbake! Og du som forelder jobber herved i underholdningsbransjen!

10. Jeg er sjefen
Denne trenger ingen undertekst

Hvilke regler har din baby?

Passion for writing

Jeg som er så glad i å skrive burde da absolutt ha en blogg?!

Har jeg prøvd det før?
Jepp.. Prøver jeg igjen? Jepp.. Så hva er det da som gjør at jeg ikke har greid å holde liv i den andre bloggen? Jeg er en tidsoptimist. Jeg er alltid for sein, jeg tenker alltid "jeg har god tid" eller "jeg har tid nok" Jeg tenker også "Blogg! Det har jeg tid til!" Dessuten er jeg en manisk prosjekt- oppstarter, ikke en like god prosjekt- fullfører.. Jeg har et hobbyrom og en kiste full av garn, samt en haug halvleste bøker i bokhylla som mine vitner og bevis!

Så hvordan vil dette gå? Time will show. Har jeg andre ting å bruke tiden min på som å støvsuge, vaske huset eller generelt være en god husmor? Sannsynligvis. Hadde jeg gjort selv uten en blogg? Når jeg ser meg rundt er det tydelig at svaret er sannsynligvis ikke..

Så var det navnet da.. Real housewife? Nei da heller det vel mer mot Real bad housewife og det hørtes plutselig fryktelig suspekt ut. Dessuten er jeg snart tilbake i jobb etter et år i permisjon og ferie, og da teller jeg vel ikke som noe husfrue lenger, enten jeg er god eller dårlig på det. Men det ingen kan ta fra meg er at jeg er mamma! Og som alle andre mammaer er jeg er EKTE mamma! Jeg har enda ikke møtt på en uekte mamma. Har du trøkt ut/adoptert din egen personlige Pooping Machine, ja så er du en ekte mamma.

Så da prøver jeg da! Igjen! Som ungdommen sier: YOLO!!